Avl
Det organiserte avlsarbeidet med rasen tok til på 1890-tallet. Det første feavlslaget for rasen ble oppretta på Røros i 1893, og den første offentlige utstillinga for rasen ble også holdt på Røros, – i juni 1894.
Starten
Røros ble på mange måter selve «navet» i avlsarbeidet de første åra, og utallige avlsokser ble solgt fra Røros til alle deler av raseområdet. Mange avlsintereserte gardbrukere gikk sammen og danna lokale feavlslag, som var den måten okseholdet ble organisert på fram til den kunstige sædoverføringa tok mer og mer over. Oksen 155 Njord V (foto over) født 22.04.1905 hos Lars H Prytz på Røros,ble den første virkelig store STN-matadoren, og virket i Røros Feavlslag i 10 år. Alle de norske STN-okselinjene vi har i dag, og flere svenske Fjällras-linjer kan føres direkte tilbake til Njord V. Mellom Njord V og den stambokførte gardsoksen 40632 Bjørge som du ser bilde av under, ligger det 11 generasjoner avlsarbeid.
Tyngdepunktet for STN-avlen flyttet seg i mellomkrigsåra fra Røros til dalbygdene lenger vest i Sør-Trøndelag. Særlig bygdene Oppdal, Rennebu, Meldal og Midtre Gauldal hadde mange dyktige oppdrettere. Avlsarbeidet var basert på utstillinger, der dyra ble vurdert ut i fra avstamming, ytelse og eksteriør. Lokalt gikk grupper av bønder sammen og dannet feavlslag. Gode okser ble innkjøpt av feavlslagene og brukt til bedekking. Kyr som ble premiert på utstilling fikk såkalte «paringssedler». Dette var fribiletter betalt av staten for paring med feavlslagsoksen. På den måten sikret en at de beste kyrne ble bedekt med premierte okser.
Den kunstige sædoverføringa overtar
Da den kunstige sædoverføringa etter hvert tok over for feavlslagsoksene ble det i regi av avlslaget kjøpt inn en del gode okser fra feavlslaga som ble brukt i semin. Senere oppretta avlslaget egen oppavlsstasjon for å fôre opp innkjøpte oksekalver, -som siden ble satt inn i semintjeneste. Etter at denne stasjonen ble lagt ned i 1969, har avlslaget kjøpt alle tjenester vedrørende seminoksene fra GENO (NRF).
Fra nedgangstider til ny optimisme
I 1960 var det 28 228 STN-kyr med i husdyrkontrollen, og disse utgjorde 12,7% av alle kyr i kontrollen det året. Men da var alt tilbakegangen for rasen starta for fult, og 10 år senere var det svært få som trodde at rasen i det hele tatt ville overleve. Avlslaget for STN satte da i gang nedfrysing av sæd fra en del renrasete okser etter gode mødre i den hensikt å bevare rasen for ettertida. I alt ble 9 okser tappet og lagt på langtidslagring i 1974-1975. Antallet dyr fortsatte å minke raskt, og det aktive avlsarbeidet stoppet opp. Først i 1980, etter at noen nye «ildsjeler» kom aktivt med i avlslaget tok en til å kjøpe inn nye oksekalver. Bunnivået for rasen ble nådd i 1982, med bare 508 1.gangsinsemineringer med STN-sæd. Siden tok antallet sakte til å stige igjen, for så å få en god oppblomstring i åra 1990 – 1996. I toppåret 1996 ble det gjort 3602 1.gangsinsemineriger med STN. For tiden viser talla nedgang igjen, og siste seminsesong 2007/2008 ble det gjort 1636 førstegangsinseminasjoner med sæd av rasen.
Dagens avlsarbeid
Avlslaget kjøper hvert år inn fra 2 – 6 oksekalver, varierende etter tilbudet, som blir satt inn på GENO sin testingsstasjon. Disse oksene går videre til semin dersom de vurderes å være gode nok. Kravene som gjelder for innkjøp av oksekalver vil du finne under aktuelt Vi har også et samarbeid med foreninga Svensk Fjällrasavel, og utveksling av avlsmateriale mellom den Svenske Fjällrasen og STN har pågått gjennom hele historia til de to søsterrasene. En del brukere har egen okse, og de fleste av disse blir stambokført av avlslaget. På den måten vil en i framtida lettere kunne holde oversikt over avstamming og dermed ha ett bedre grunnlag for avlsarbeidet.
Spor fra din side.